SINGELPIONERENE: Peppermøene på slutten av 1800-tallet

SINGELPIONERENE: Peppermøene på slutten av 1800-talletI farten fra moderniseringen av Norge (ca 1870-1920) vokste det frem en ny generasjon kvinner. De slo seg ikke til ro med å leve et liv som underdanig hjemmeværende, men krevde plass i det offentlige liv på linje med eller fristilt fra mannen. De ytret seg, skapte kunst, diskuterte politikk, tok utdannelse, klatret i fjell – kort sagt krevde de plass på samfunnsarenaer som tidligere hadde vært forbeholdt menn. Eller de skapte sine egne liv, ofte i kvinnefellesskap, på siden av det etablerte kjønnsrollemønsteret. Peppermøer ble de kalt.

Det var særlig ugifte kvinner fra borgerskapet i byene som gikk i bresjen for denne nye kjønnskampen.
Mange av dem drev også kvinnesaksarbeid, sloss for kvinnelig stemmerett, drev velferdsarbeid, eller var del av religiøse bevegelser med et kvinnesaksinnhold - som for eksempel Sanitetskvinnene eller KFUK.
Industrialisering og sentralisering førte til større geografisk og sosial mobilitet i Norge. Det ble skapt nye muligheter for arbeid og utdannelse i byene, og dermed større spillerom for kvinnelig utfoldelse.
«Gjennom arbeids- og organisasjonsliv fikk en del ugifte middelklasse-/borgerskapskvinner mulighet til å utvikle og rendyrke en særegen ideologi», skriver Tone Hellesund i et resyme av avhandlingen «Den norske peppermø. Om kulturell konstituering av kjønn og organisering av enslighet 1870-1940.»

Kvinnefellesskap
Hun peker på hvordan peppermøkulturen vokste ut fra diverse kvinneorganisasjoner, samt nye muligheter for arbeid og utdannelse og et stort antall av ugifte og yrkesaktive middelklassekvinner i byene.
Sentralt i ideologien Hellesund peker på, står den kvinnelige kraften som en positiv motkraft til den tradisjonelle, problematiske maskuliniteten.  
Viktige institusjoner var kvinneorganisasjoner, samt en rekke formelle og uformelle kvinnefellesskap og venninneforhold.
Modernitet
Fremveksten av peppermøbevegelsen hviler også selvsagt på moderniseringen av Norge, og en fremvoksende mentalitet preget av individuelle valg og ansvar for eget liv. Det moderne mennesket slo seg ikke lenger til ro med nedarvede og forutbestemte livsvilkår. Som Hellesund formulerer det, så kokte det ned til et spørsmål: «Hvordan skal jeg leve?»
Dette spørsmålet sto også sentralt blant aktørene i peppermøsamfunnet.
Prippenhet og moralisme
Peppermøene er de blitt kalt i ettertid, en karakteristikk som ikke bare gir positive assosiasjoner, og som de selv nødig brukte om seg selv. For det hvilte nok et slør av prippenhet over dem. Deres forståelse av kvinnesak hang på det nærmeste sammen med sedelighetssak.
I en bokanmeldelse skriver litteraturforsker Tore Rem at de «var radikale og konservative på samme tid. I sitt oppgjør med mennenes seksualmoral var de borgerskapets moralske voktere. Samtidig var de, slik Hellesund framstiller det, «skeive» i sitt svik mot moderskapet og den romantiske kjærligheten.»
Tone Hellesund utdyper dette i et intervju:
«Peppermøen er det mest viktorianske av det viktorianske. Hun er moralsk, aseksuell og prektig. På mange måter er hun overoppfyllelsen av kulturen i 1880-årene, en tid da menn og kvinner beveget seg i forskjellige sosiale sfærer og hadde en såkalt homososial omgangsform».
Videre hevder Hellesund at mange av peppermøene nok fant seg til rette i en tilværelse der de hovedsakelig kunne utfolde seg i en kvinnesfære. Det ga frihet til å kunne dyrke selvstendighet og selvutfoldelse, og ga et spillerom til å utforske og utfordre kvinnelighetsbegrepet.
Ugifte kvinner kunne skape seg et liv og skaffe seg et hjem sammen, og dette var sosialt akseptert. Noen av disse kvinneparene kunne bo sammen i kanskje 40 år, og inngikk helt naturlig som par i f.eks. familiesammenhenger. Se for eksempel sakene om Kitty Kielland og Therese Bertheau på neste side.
Organisasjoner og frivillighet
Flere historikere har vært opptatt av organisasjonenes og frivillighetens betydning for moderniseringen av Norge. En vekst i organisasjonslivet fant sted i første halvdel av 1800-tallet, men det eksploderte i siste halvdel av århundret. De første av disse sprang ut av avholds- og misjonsbevegelsen, foruten arbeiderbevegelsen, men det fantes også tidlig bevegelser som jobbet innenfor områder som fattigdomsbekjempelse, folkeopplysning, kulturminnevern og friluftsliv.
Og det var særlig kvinneorganisasjonene som vokste frem.
For mange ugifte kvinner fungerte organisasjonslivet som et sosialt lim.
Tone Hellesø skriver: «Her ble vennskap knyttet, og felles problemer drøftet. Den homososialiteten som peppermøkulturen rendyrket, var et kjent trekk i samtiden. De rene mannsforsamlinger var en sentral del av det sosiale livet, og det var få som reagerte på at for eksempel Kristiania Kvindelige Handelstands Forening arrangerte både danseaftener og maskerade uten at det var menn tilstede.»
Mange av kvinneorganisasjonene disponerte også egne rom, hus og feriesteder, som Lærerinnenes Hus i Oslo og Kvindernes Bygning i Bergen.
Religiøsitet
Religionen fikk en fremtredende plass i mange ugifte kvinners liv. Den kunne gi dem både intense følelsesopplevelser og mulighet til å utforske sin identitet, men også være  et påskudd for løsrivelse fra familien. Hvis Gud kalte en kvinne til å reise ut i verden som misjonær, sykepleier eller forkynner, så kunne dette være grunn god nok til å trosse protester fra familie og nærmiljø og bryte opp.
Den tette forbindelsen mellom typiske peppermø-arbeidsplasser og religiøsitet nedfelte seg i organisasjonsnavn som: Lærerinnenes Misjonsforbund, Sykepleiernes Misjonsring og Telegraf- og Telefonfunksjonærenes Lutherske Misjonsring.
Mange ga seg også eventyret i vold. I 1870 reiste Martha Nicoline Horsch ut som den første enslige, norske, kvinnelige misjonær. Omfanget av disse misjonsreisene har man ikke helt  oversikt over, men Det Norske Misjonsselskap alene sendte ut 70 ugifte kvinner til misjonsmarkene fra 1870 til 1910. Dette til tross for store protester i hjemlandet, hovedsakelig fra menn.
Menn og latterliggjøring
Manneforakt og antiekteskapelige holdninger var utbredt i store deler av peppermøkulturen. Som Hellesund påpeker i sin bok, var det en del av dem som giftet seg med liberale, kvinnesaksvennlige menn, mens dette for en stor del var en uaktuell vei å gå. Enkelte var direkte mannefientlige, og mange av dem ble møtt med harselas og latterliggjøring fra mannssamfunnet. Angrepene kunne rette seg mot påstått manglende kvinnelighet, og det ble trykket talløse  karikaturtegninger av de mest profilerte kvinnene i dagspressen. Særlig utsatt var den kjente kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen og de mest profilerte av peppermøene.
Hellesund skriver:
«Når Camilla Collett formante Aasta Hansteen å ikke rase frem slik at hun ga mennene anledning til å trekke kvinnesakskvinnenes genuine kvinnelighet i tvil, kom svaret kontant og treffende: «Furierene er ogsaa kvinder, hugs det, Camilla Collett».
Men også andre peppermøer kunne bli utsatt for fornedrende behandling når de beveget seg utenfor peppermøsamfunnet. Norges første, kvinnelige forsikringsagent, Fredrikke Tønder-Olsen fra Nordland, forteller fra et besøk i Trondheim i 1868:
«Da jeg første gang var i Trondheim var jeg 12 år gammel. Den dag i dag husker jeg, hvor jeg blev oprørt over å se hvordan de gamle jomfruer, som bodde på et eller annet hjem, blev behandlet. Et gatebillede stod alltid for meg: En fin gammel frøken med kråkehatt og silkesjal hengende i snipp ned på ryggen og halvvanter blev forfulgt av en hel sverm med gutter som ropte: Pepermø! Pepermø! (...) Og Utenfor Thomas Angells Stiftelse stod en ung herre og sang: Her bor en gammel Pepermø med salt og pepper på.»
Slutten
Frem mot år 1900 vokste peppermøsamfunnet, ettersom kvinnenes krav om stemmerett, utdanning og arbeid kom stadig sterkere på dagsordenen. Men frem mot 1920- og 30-tallet døde bevegelsen ganske så raskt ut.
Mellomkrigstiden ble tiden for en mer liberal seksualmoral. Folkeopplysere som Nic. Waal og Karl Evang bragte tabuområder frem i offentligheten, og det ble fremmet krav om seksualopplysning, prevensjon og abort.
I dette nye seksualpolitiske landskapet passet peppermøene overhodet ikke inn, med deres sedelighetsprosjekt. Peppermøbevegelsen ble i løpet av et par tiår både perifer og gammeldags.  
Helt nye kvinnepolitiske spørsmål og problemer kom i fokus. Tone Hellesund sier i et intervju:
«Derfor brukte kvinner som Nini Roll-Anker og Sigrid Undset krefter på å distansere seg fra ‘møen’. Og for den sosialistiske kvinnebevegelsen representerte hun det gamle og nedstøvede borgerlige samfunnet. Hun ble en pinlig antikvitet i hjørnet.»

 

Ensliges Landsforbund, Postboks 6676 Rodeløkka, 0502 Oslo
Telefon 22 09 17 10. Telefaks 22 71 03 74. E-post: post@ensliges.no
rsswww.ensliges.no/rss