Alene – utfordringer og muligheter

Alene – utfordringer og muligheterPsykoterapeut og forfatter Astri Hognestad er aktuell med en spennende bok - «Alene – et rom for endring og undring. Da jeg leste boken, fant jeg temaet så aktuelt/vanskelig og boken så interessant, at jeg fikk lyst til å stille forfatteren en del spørsmål.

Tekst: Ragna Nogva

Hva er din tanke med boken?

For meg har det vært viktig å bidra til å skape en bevissthet om verdien av det å være alene, enten man lever alene hele tiden eller i kortere eller lengre perioder oppsøker alenehet. Jeg tror det er viktig å rette fokus mot de mulighetene til fordypning, indre forankring og vekst som ligger i dette. Det har også vært et anliggende å beskrive de utfordringene som følger med det å være alene, om hvordan vi kan omgås savn, lengsler og andre følelser.

Hvordan er boken blitt til?

Temaet har opptatt meg lenge, både fordi jeg selv har bodd alene hele mitt voksne liv og søkt tid alene, og fordi jeg stadig treffer andre mennesker som lever alene. Derfor har jeg hatt et behov for å gå dypere inn i både utfordringer knyttet til det og til mulighetene. Jeg har intervjuet mange mennesker som lever alene eller som i perioder har oppsøkt alenehet og fått del i deres erfaringer og refleksjoner. Disse intervjuene har jeg med i boken. Så har jeg selvsagt også lest en del andre bøker om samme tema. Dessuten har det vært viktig å sette meg grundig inn i psykologiske teorier om tilknytning som grunnlag for å kunne være i et forhold, men også for å kunne være alene. Dette teorigrunnlaget gjør også at vi lettere kan forstå de ubevisste mekanismene som styrer oss. Når jeg har fortalt mennesker om temaet jeg jobber med, så har svært mange kommet med spontane reaksjoner og gode refleksjoner over egne erfaringer med det å være alene. Det har også gitt meg flere nyanser og perspektiver, som har beriket boken. 

Institusjoner (kirke) og politikk, samt holdninger i samfunnet generelt kan gjøre det enklere eller vanskeligere å være alene. Kommentar?

Jeg tror det er dypt rotfestet i vår kultur at vi skal leve sammen med noen, i par, i utvidete familier eller i en annen form for fellesskap. Det å leve sammen er også biologisk forankret. Seksualitet og behovet for nærhet generelt gjør at vi lengter etter og søker en partner. Når en del mennesker av ulike grunner forblir alene, kommer det ofte frem en underliggende skepsis til deres liv. En alternativ måte å forholde seg til det på kunne jo for eksempel være å bli interessert i hva det innebærer av positive muligheter å leve alene. Og hvis politikere kunne være mer interessert i å bedre de økonomiske kårene for enslige, ville det også være et uttrykk for en mer aksepterende holdning.

Du beskriver ulike typer alenehet i boka. Kan de kort forklares?

Noen lever av ulike grunner ufrivillig alene i kortere eller lengre perioder. Andre velger bevisst å leve alene. Så er det mange som lever tett innpå mennesker hele tiden og som har et stort behov for å ha tid alene for å «summe seg», eller for å kjenne etter hva de egentlig ønsker og hvem de dypest sett er. For eksempel forteller jeg i boken om en mann som ble forlatt av sin kone og ble dypt deprimert. Da dro han til hytta si, som lå ved et vann. Der satt han og så utover vannet og hørte på bølgene i mange uker, bare avbrutt av matlaging og andre nødvendige gjøremål. Samtidig lot han alle følelser, fantasier og tanker bare strømme på. Han var redd, fortvilet, trist, men han klarte å gjennomleve det. Det gjorde at han kunne vende tilbake til hverdagslivet på en friere måte. Depresjonen slapp taket.

Dessuten er det viktig å være oppmerksom på at det å være alene og å føle seg alene er to forskjellige ting. Vi kan føle oss alene – ensomme – selv om vi er sammen med andre mennesker. Hvis vi ikke føler kontakt, kommer ensomhetsfølelsen lett. På den annen side kan vi være alene uten å føle oss alene. «Jeg er ikke alene selv om jeg er alene», er en uttalelse fra en kvinne som lever alene og som reflekterer over sin situasjon. Den uttalelsen forteller meg også at hun føler en tilhørighet til noe annet enn mennesker når hun er alene, til noe som er større enn henne selv. Uttalelsen innebærer også at hun har en kompetanse til å være alene. Hun vet hvordan hun skal forholde seg til både praktiske og følelsesmessige sider ved det å være alene.

Kapitlet «Fortellinger» handler om mennesker som lever alene – med problemer og muligheter. Kort oppsummerer du: For de fleste har det blitt en utfordring å utvikle seg mer til den de er, være kreative og finne mening i livet slik det er. Kan du utdype det?

Jeg tror at nettopp dette fokus er avgjørende for hvordan vi omgås det å være alene. Når vi føler oss triste, deprimerte, misunnelige på dem som «får det til», skam fordi vi «ikke får det til» osv., så kan vi se på disse følelsene som en invitasjon til å finne mer ut av hvem vi er. Vi må finne ut av hva vi faktisk føler, tillate disse følelsene, utforske dem, gjennomleve dem, gjerne med andre menneskers hjelp, eller ved å skrive, male eller finne andre uttrykk for dem. Så kan vi spørre: hvor ligger mine muligheter til å gjøre noe med livet mitt? Hvem kan jeg kontakte? Hva gir selvfølelsen min næring? Hva blir jeg glad av? Hva mestrer jeg? Kan jeg sette til side negative tanker om at «ingen ønsker å være sammen med meg», «alle andre har så mange», osv. Kan jeg ta initiativ til å samle noen selv om jeg ikke kjenner dem så godt? Passivitet kan lett føre oss dypere ned i selvanklager og håpløshet. Tanken «det er ingen vits i…» kan gjøre oss enda mer passive.  Bare ved å akseptere hvordan livet utfolder seg eller ikke utfolder seg, la følelser få rom, åpne opp for andre mennesker, ta initiativ, kan noe endres. Og er det mulig å bearbeide gamle sår og uhensiktsmessige måter å reagere og handle på, kan vi også åpne opp for noe kreativt i oss. Det er det som har skjedd med dem jeg har intervjuet. Ikke alle skal være kunstnere, men alle kan finne sin måte å glede seg over noe på, for eksempel så frø og følge plantenes vekst og utfoldelse, eller bare følge med i veksten ute i naturen, kanskje fotografere, kanskje tegne eller male, kanskje skrive – eller bare iaktta… På den måten kan et annet perspektiv komme inn i livet vårt, og da føles det også mer meningsfylt.

 

«Naturen har gitt en følelse av tilhørighet til noe som er større enn dem. Slik har tilstedeværelsen i naturen og sanseopplevelsene åpnet opp for et videre perspektiv på livet.»

 

Tilknytning – hva er det og hvor viktig er det?

Tilknytning er en beredskap til å føle en samhørighet med et annet menneske. Det vil si å oppleve nærhet, å bli sett og verdsatt. Men det innebærer også å se et annet menneskes behov, se sterke og svake sider, være interessert i den andres liv og ønske å bli bedre kjent med vedkommende. Gjensidighet og respekt er viktige aspekter i ethvert mellommenneskelig forhold. Denne beredskapen er medfødt og utvikles i samspillet mellom et barn og en omsorgsperson. Utviklingen av den er grunnleggende for at vi skal kunne forholde oss til andre, eventuelt også kunne være alene uten at det blir for truende. I voksen alder handler tilknytning om å ha lært å være sammen med andre mennesker på en måte som gir en selv og andre noe, og som utvikler og beriker en. 

For å kunne erkjenne og akseptere vår alenehet, trenger vi å forstå hvem vi er blitt i kjølvannet av nettopp det samspillet som foregikk mellom oss og våre omsorgspersoner. Vi trenger å forstå våre reaksjons- og tilknytningsmønstre som dannes som følge av tidlige erfaringer. Vi har alle et barn inni oss – det barnet vi en gang var – og vi skal finne igjen og forstå dette barnet. Det er en ressurs som har fått utfolde seg eller som er blitt oversett og fortrengt. Hva har skjedd med barnet i oss? Hvilken historie kan det fortelle om alenehet? Opplevde barnet omsorg og nærhet? Eller ble det forlatt? Kanskje ble det også invadert og fikk aldri være alene og i fred? Nedvurderende kommentarer undergravde selvfølelsen og etterlot usikkerhet og ensomhet. Gjorde tidlige erfaringer det vanskelig å knytte seg til andre mennesker? Det kan tenkes at smertefulle erfaringer som ikke er blitt bearbeidet, også gjør det vanskelig å være alene. Det indre rommet er alt det vi føler, tenker, ser for oss når vi er alene. Det er kanskje fylt av bare vonde følelser og minner. Og fantasiene kan være preget av hevntanker og tanker om å bli berømt. Har et menneske derimot hatt en relativ trygg tilknytning, er det indre rommet mer fylt av gode følelser og realistiske fantasier. Selvsagt vil også de vanskelige følelsene være der, men en person som har opplevd en trygg tilknytning, vil lettere kunne håndtere det som er smertefullt.

Hvilke følelser preger en alenetilværelse?

Mange lever godt alene, gleder seg over livet sitt og utnytter de mulighetene som ligger der. Følelsen av frihet kan være viktig. Alenetilværelse gir et rom for refleksjon, et rom til å bearbeide hendelser, for å oppdage nye eller ukjente sider ved seg selv. Men savnet etter å ha noen i sin nærhet, noen å kjærtegne, noen å bli kjærtegnet av, noen å dele tanker og opplevelser med, noen som ser en og forstår en, kan selvsagt også bli overveldende. 

Mange som lever alene, føler seg ensomme, og ensomheten er ofte knyttet til skam. Det skjer fordi den som føler seg ensom ofte føler seg mindreverdig, og skam er en del av mindreverdsfølelsen. Men det er viktig å presisere at disse følelsene ikke er forbeholdt dem som er alene. Alle kan føle seg ensomme hvis kontakten med egne følelser eller med dem man er sammen med, mangler. Misunnelse og sjalusi følger gjerne også i kjølvannet av ensomhet og skam. Når vi føler oss mindreverdige, kommer gjerne misunnelsen på alle dem vi tror har det bedre enn oss, som lever i tilsynelatende gode forhold, som har et meningsfylt liv osv. Jeg tror det er viktig å bruke disse vonde følelsene som en invitasjon til å foreta en endring i livet i stedet for å ønske å bli kvitt dem. Det er slik som med kroppslige symptomer. Vi kan foreta en symptombehandling eller vi kan endre på det som forårsaker symptomene. Men endring skjer ikke bare. Det er et arbeid og en prosess, og av og til trenger vi hjelp. 

Dominansen av ulike følelser kan henge sammen med den bakgrunnen man har eller i hvor stor grad man har fått bearbeidet vonde erfaringer eller vokst ut av dem.

 

«Bare ved å akseptere hvordan livet utfolder seg eller ikke utfolder seg, la følelser få rom, åpne opp for andre mennesker, ta initiativ, kan noe endres. »

 

Hvordan endrer vi livet slik at det blir meningsfylt?

Det finnes selvsagt ikke noe entydig svar på det. Men når jeg ser på historiene til dem jeg har intervjuet, så er det noen trekk som kan inspirere andre i deres søken. Felles for dem er at de, med eller uten hjelp, har kunnet akseptere de følelsene som har vært der. Når det er mulig, skjer det ofte en endring. Det har jeg selv også måttet lære. Dessuten har de jeg har intervjuet blitt oppmerksomme på sider ved seg selv som har ligget brakk og har begynt å ta dem i bruk, for eksempel maling, fotografering, interessen for litteratur. Noen har oppsøkt hjelp og fått det når de har trengt det. De fleste har søkt ut i naturen, noe som har gitt rom for å la følelser bare strømme på. Dessuten har naturen gitt en følelse av tilhørighet til noe som er større enn dem. Slik har tilstedeværelsen i naturen og sanseopplevelsene åpnet opp for et videre perspektiv på livet, for en annen dimensjon. Spiritualitet i en eller annen form synes å være viktig for å oppleve mening og kan gi næring til å bygge opp selvfølelsen. Og, som jeg skriver i boken, kjærligheten til eget liv – eller opplevelsen av verdien i det - kan i seg selv være en kilde til bevisstgjøring av de mulighetene som finnes i livet.

Hva er det viktigste budskapet til dem som lever alene?

Uansett om man lever alene eller ikke, så tror jeg det viktigste i livet er å være seg selv. Og vi er oss selv når vi kjenner følelsene våre, når vi vokser ut av de begrensningene vi har utviklet i kjølvannet av manglende bekreftelse og vonde erfaringer. Vi er oss selv når vi slutter å kritisere oss selv og i stedet begynner å verdsette akkurat det livet vi har. Vi er oss selv når vi våger å utvide livsrommet ved å eksperimentere med de impulsene som dukker opp og ikke skyve dem vekk med «det går ikke».

Knappestøperens sannhetsord til Peer Gynt er: «Å være seg selv, er seg selv å døde». Kan det være en slags konklusjon på boka di?

Det er et utfordrende spørsmål i denne sammenheng! 

Jeg vet sannelig ikke om jeg er enig med Knappestøperen… Uttalelsen må i alle fall forklares. Hva vil det si å «døde seg selv»? Jeg tror at vi stadig utfordres til å bryte ut av stengsler i oss selv, begrensende forestillinger om oss selv og om hvordan vi «bør» leve. Disse begrensende forestillingene, som vi identifiserer oss med, tror jeg vi skal «døde», sette ut av funksjon. Hvis vi kan det, og åpner opp for større deler av oss selv, blir vi gladere. Livet blir mer meningsfylt. I den forstand kan jeg si meg enig med knappestøperen. Men jeg tror ikke vi skal «døde en selv» i betydningen å bli selvutslettende. Jeg mener altså at det er viktig å bruke det rommet vi har alene til å forstå oss selv mer, følge impulser til endring, til livsutfoldelse og til fordypning. Det gjelder selvsagt alle mennesker, ikke bare de som lever alene. 

Ensliges Landsforbund, Postboks 6676 Rodeløkka, 0502 Oslo
Telefon 22 09 17 10. Telefaks 22 71 03 74. E-post: post@ensliges.no
rsswww.ensliges.no/rss