Valgforsker Frank Aarebrot om singelpolitikk:

Valgforsker Frank Aarebrot om singelpolitikk:Valgforsker, rikssynser og historieforteller Frank Aarebrot mener det er den politiske kjøttvekta som gir barnefamiliene deres gjennomslag i norsk politikk. Men mye kunne vært gjort for singelsaken dersom det ble utarbeidet en egen stortingsmelding for aleneboende. Dette er noe av det han har på hjertet i en lang artikkel i siste nr av bladet Singel. Les hele intervjuet her:

– Singel er jo et begrep som man må definere før man diskuterer singelpolitikk, vet du, sier Frank Aarebrot. 

Vi har nettopp presentert for ham Statistisk sentralbyrås dokumentasjon om at 41 prosent av Norges boliger er enpersonhusholdninger.

– Det å være singel er jo så mye forskjellig. Å bo alene  er jo ikke noen enhetlig status, når du tenker på den prosenten. Du har enker og enkemenn som har barn og barnebarn rundt seg, og når en pensjonert gardbruker bor i kårboligen femti meter unna resten av familien, så er han jo enslig statistisk sett, selv om han ikke er det.

Så har du jo alle de unge menneskene som er ute på sjekkeren i håp om å finne seg en livspartner, de er jo tekninsk sett single, selv om statusen er ytterst temporær.

Den store bolken av «single» velger Aarebrot å kalle de objektivt single.

– Så de subjektivt single er altså såkalte peppersvenner og peppermøer som vi kalte dem i gamle dager – altså de menneskene som bevisst velger å bo alene. Og disse er jo bare en ganske liten del av dem som statistisk er oppført som aleneboere i SSBs oversikter, hevder Aarebrot.

Er dette noe du har statistikk på?

Det er jo bare å dekomponere statistikken. Statistikken kan jo ikke registrere noe annet enn at det er mennesker som bor alene i en husstand, det er jo det Statistisk sentralbyrå driver med.

– Og hvis du snakker om singelpolitikk, så er jo dette en politikk som må rette seg  mot folk som har det som en livsstil å bo alene – som definerer seg som single.

 

Temporær singel

Aarebrot er selv i en slags singelsituasjon for tiden. Vi får vel kalle ham objektivt singel. Barna er ute av redet, og kona er på sykehus. Det har blant annet gitt ham tid til å reflektere over hverdagsirritasjoner som at middagsmat er så å si umulig å få kjøpt i «singelforpakninger». 

– Hvis du tenker på singelpolitiske tiltak som porsjonspakninger i butikken, at man åpenbart har finansielle ulemper på boligmarkedet, så er jo ikke dette problemer som nødvendigvis angår pensjonisten i kårboligen for eksempel og unge mennesker på sjekkeren.  Så når politikerne skal utforme en singelpolitikk, så tar de jo utgangspunkt i den reelle singelmassen, og ikke den statistiske singelmassen. Uansett - alle utgiftene som samfunnet har, med barnehager, skoler, gratis utdanning og andre velferdsgoder som er knyttet til barns oppvekst, de utgiftene er jo de single med og betaler for over skatteseddelen – uten at de får noe igjen for det. Men hva kan vi gjøre med det? Skal vi få en slags kontantstøtte for single? Et slikt krav ville nok møte ganske stor motstand.

 

Boligmarkedet

Mange single sliter med å oppfylle bankenes egenkapitalkrav og således komme seg inn i boligmarkedet?

Det er viktig å huske på at boligbyggingen i Norge skjedde i stor grad på 50-tallet, og da var normen for en barnefamilie en treroms leilighet, som på  Lambertseter for eksempel, mens normen i dag er en femværelses leilighet, sier Aarebrot. 

– Og i dag er jo mange av de gamle treværelsesleilighetene overtatt av single. Mange av de single vennene jeg har – altså som er virkelig single – de bor nå i treværelsesleiligheter fra 50-tallet.

Slik sett har tilfanget av boliger for single forandret seg i byene, men det er klart at utgiftene er blitt langt høyere enn de er for eksempel for samboere, og det er vel der kjernen ligger innenfor singelpolitikken i forhold til det boligpolitiske. 

Det er i alle fall det som betyr mest for  lommeboken og som får mest urettferdige utslag når det gjelder utgifter i forhold til inntekter.

 

Kommunale avgifter

– Boligutgifter er en ting, men det gjelder vel også en rekke offentlige avgifter. Ensliges Landsforbund har i alle år påpekt det urimelige i at en enmannshusholdning betaler like mye i offentlige avgifter som en barnefamilie.

Hvorfor får de ikke gjennomslag for å endre dette? 

– Når det gjelder vannavgifter og kloakkavgifter, så er dette avgifter folk betaler for tilknytningspunktet, ikke for hvor mange som bruker dette punktet. Ikke sant?

– Men noen kommuner har jo innført vannmåler, nettopp for å differensiere avgift etter forbruk?

– Ja – hvorfor ikke vannmåler når vi har strømmåler – ikke sant? Det er faktisk en veldig god idé på noen områder. På den annen side – hva med avløpsavgifter – du kan jo ikke godt lage et lortometer, vel?

 

Stortingsmelding

– En kampsak for Ensliges Landsforbund har lenge vært å få en egen stortingsmelding for enslige. Bondevik 2-regjeringen startet arbeidet med dette, men det ble stanset av de rød-grønne etter valget i 2005.  Barne- og familieminister Karita Bekkemellem sa den gang at: Aleneboende er en for lite ensartet gruppe.

Hva mener du: er andre grupper – for eksempel barnefamilier – mindre ensartede?

– Den er ikke en ensartet gruppe for de som er subjektivt single. Men for den gruppen som Statistisk sentralbyrå registrerer som single, så er den uensartet, det har Bekkemellom rett i. Men det betyr ikke at man ikke kan lage en stortingsmelding for de subjektivt single. 

–  Nå har det faktisk vært et flertall for en slik melding inneværende stortingsperiode, men Høyre har i løpet av de siste 12 månedene snudd 180 grader og går nå imot seg selv i synet på en slik melding. Partiet skriver på hjemmesiden sin at de er for, men på direkte spørsmål fra bladet Singel, opplyser de at partiet heller vil prioritere fremleggelsen av den kommende familiemeldingen (se sak neste side)?

– Vel – å dytte de aleneboende – for å gi en mer presis definisjon av de subjektivt single  – inn i en paragraf i en barne- og familiemelding synes jeg ikke er noen god idé. En slik melding handler jo om oppvekstvilkår, barnehager, skoler, tilgjengelighet og kollektivtransport og Gud vet hva – så det blir ikke mye plass til en singelpolitikk i en familiemelding. Det vil nok være en klar fordel å få på bordet en egen melding for denne gruppen. Og at det kan være mange ting å gripe fatt i, som for eksempel en slik vannmåler med betaling etter forbruk, er helt sikkert.

 

Ramaskrik

Aarebrot mener at dette kanskje er den viktigste grunnen til at for eksempel Oslo kommune kvier seg for en slik ordning. 

– Det kan føre til at innvandrerfamilier med mange barn og dårlig betalingsevne på Oslos østkant vil få svært høy vannregning, mens «enkefru Schmitt» i 200 kvadratmeter på Frogner vil slippe billigere unna. Og da får du fort et sosialpolitisk ramaskrik. Men i mindre byer, for eksempel på Sørlandet, med mer ensartet bygningsmasse ville vannmåler fungert veldig godt.

– Slik jeg ser det, må det være viktig å formulere klare, tekniske, gjennomførbare krav som kan rette opp noe av urettferdigheten.

 

Politisk ordrenekt?

– Vår undersøkelse viser at alle politiske partier på Stortinget er for en «avgift etter forbruk»-ordning. Er det en slags «kollektiv politisk ordrenekt» når nær sagt ingen kommuner følger dette opp?

– Jeg tror nok at det handler om at det rettferdigshetskravet kolliderer med angsten for å påføre folk med dårlig betalingsevne høyere avgifter og folk med god økonomi lettelser.

"Men – hehe – disse stakkars
politikerne er jo i den situasjon
at uansett hvor de snur seg,
så har de ræven bak."

Det er som når Høyre og FrP senker formuesskatten, som jo er et rimelig rettferdighetskrav i forhold til for eksempel småbedrifter, det blir fort fremstilt som et rent håndslag til Oslo Vest. Og det er nok den problematikken som gjør at kommunepolitikere nøler med å gjennomføre disse tingene i praksis, tror jeg.

– Men – hehe – disse stakkars politikerne er jo i den situasjon at uansett hvor de snur seg, så har de ræven bak. Så om de satser på en rettferdighetspolitikk for single, så belaster de barnefamiliene på tilsvar-ende måte hvis de skal opprettholde avgifts- og inntektsnivået. Og hvis det er flere barnefamilier enn single, så er det til slutt kjøttvekten som avgjør. Slik er nå politikken. Men du har rett i at det er rimelig absurd.

 

Lav representasjon

– Vi har foretatt en undersøkelse på Stortinget for å kartlegge hvor mange av våre folkevalgte som er aleneboere, Antall enslige er betydelig mindre blant våre folkevalgte enn i resten av befolkningen. Hva kan det komme av?

– Der burde de single ha en god representasjon. Man skulle jo tro at når du er single, og ikke må drive på å kjøre ungene til idretts-arrangementer og Gud vet hva, så burde du jo ha bedre tid til å drive med politikk. Så her må jeg spille ballen tilbake til de single og si at det tyder vel på at de deltar for lite i samfunns- og organisasjonslivet. Og folk som kommer på Stortinget, rekrutteres jo oftest fra organisasjonslivet, hvor de har nedlagt mange hundre timer i ubetalt fritidsarbeid i ulike nettverk. Og det er nettopp i slike nettverk at folk blir kumulert og får viktigere oppgaver etter hvert.

 

Glemt majoritet?

– Trine Skei Grande har sagt at: «Norske single lider under dårligere kår enn folk i forhold, fordi det er for tabubelagt for politikerne å kjempe for bedre singelvilkår». Hva mener du?

– Tjaaaaa, jeg tror nok ikke det er tabu. Jeg tror som sagt det er mer den politiske kjøttvekta som teller, og det er nok derfor de prioriterer en familiemelding fremfor en singelmelding. Men når det er sagt, så mener jeg at det hadde vært veldig fornuftig og få en stortingsmelding om aleneboende mennesker, for den ville gitt et grunnlag for en ordentlig debatt om hva som er mulig å gjøre.

– Kan man si at gruppen aleneboere – ut fra sin størrelse – er politikkens glemte majoritet?

– Nei, ikke i forhold til min definisjon av subjektivt single. Men vi kan vel kalle dem en betydelig minoritet, avslutter Frank Aarebrot.

Ensliges Landsforbund, Postboks 6676 Rodeløkka, 0502 Oslo
Telefon 22 09 17 10. Telefaks 22 71 03 74. E-post: post@ensliges.no
rsswww.ensliges.no/rss