Ensliges økonomi i et fler-inntektssamfunn – hva må gjøres?

Ensliges økonomi i et fler-inntektssamfunn – hva må gjøres?Ofte hører vi at det er vanskelig å lage økonomiske ordninger for aleneboende fordi vi er en sånn uensartet gruppe. Elling Borgeraas, forskningsleder i SIFO (Statens Institutt for Forbruksforskning), argumenterer for at skatte- og avgiftspolitikken skal ta hensyn til ensliges situasjon. Aleneboende er ikke mer uensartet enn barnefamilier.

Når representanter for enslige prøver å få gjennomslag for at enslige har en mer anstrengt økonomi enn parfamilier med to inntekter, er svaret at enslige er en så heterogen (sammensatt ) gruppe at det er vanskelig å sette inn tiltak som treffer alle enslige. Det er selvsagt riktig at enslige som gruppe på mange måter er heterogen – som folk flest er det.

Det faktum at barnefamilier er en svært så heterogen gruppe, står ikke i veien for at det er mange særskilte økonomiske ordninger som skal lette barnefamiliens økonomi. Dette til tross for at mange barnefamilier har god inntekt og har sånt sett ikke behov for økonomisk bidrag fra det offentlige, er det mange ordninger som kun er rettet inn mot barnefamilier.

Felles kjennetegn
Til tross for at enslige er like forskjellige som folk flest, er det noen felleskjennetegn ved enslige som ofte blir oversett i dagens økonomiske politikk. Det viktigste fellestrekket er at enslige kun har én inntekt og at enslige hushold forbruker mindre av offentlige goder enn hushold mer flere personer. Det betyr at enslige bruker mindre vann, produserer mindre søppel og kloakk enn større hushold. Likevel er de offentlige avgiftene de samme for enslige som for storhusholdningene. Det burde ikke være vanskelig å differensiere denne type avgifter etter antall personer i husholdet og ikke forutsette at enslige skal subsidiere hushold som både bruker mer av offentlige goder (og som ofte har en høyere inntekt enn enslige). Dette er i og for seg viktig, men hovedproblemet for ensliges økonomiske situasjon i dag er at kostnadene ved å bo, og spesielt i byene, er så store at det ofte forutsetter to inntekter. Dette gjelder både for å eie selv og å leie. En skal ha en svært høy inntekt for å komme inn på boligmarkedet som enslig i Norge i dag. Dette gjelder alle enslige, selv om enslige som gruppe er uensartet, og at det finnes enslige med god økonomi og som uten altfor store problemer kommer inn på boligmarkedet. Men det finnes også en større andel blant enslige som har dårligere økonomi enn befolkningen for øvrig, og som – i tillegg til merbelastningen av kun å ha én økonomi – sliter spesielt med dårlige levekår. La oss ta en kikk på tallene.

Inntekter for enslige kontra par
Det er store inntektsforskjeller mellom enslige og par. 36 prosent av aleneboere under 30 år (studenter er ikke med) hadde i 2009 en årlig inntekt på under 200 000 kroner. Det er kun 3 prosent av par uten barn der eldste person er under 30 år som har tilsvarende inntekt. 41 prosent av parene under 30 år har en inntekt på mellom 500 000 – 749 999 kroner i året. Det er kun 7 prosent av enslige under 30 år som har den samme inntekten. Det kan ikke være noen tvil om at en enslig med inntekt under 200 000 kroner i året har vesentlig større problemer med å komme seg inn på boligmarkedet enn et par med en inntekt mellom 5 og 750 000 kroner, uansett om en tar med at parinntekten skal deles på to personers forbruksbehov.

Inntektsforskjellene innen enslige gruppen er også større enn i befolkningen. Dette gjelder spesielt i aldergruppen under 49 år. I gruppen 50 – 66 år er imidlertid ulikheten ikke spesielt større enn i befolkningen.

I 2009 var det 170 000 personer mellom 30 og 49 år som bodde alene. 17 prosent av disse var i følge Statistisk sentralbyrå blant lavinntektsgruppen. Av de 207 000 enslige mellom 50 og 66 år, er det 15 prosent med lav inntekt (studenter er holdt utenfor). Andelen med lavinntekt i befolkningen for øvrig var på 9,5 prosent. Vi registrerer også at andelen enslige som mottar bostøtte og sosialhjelp er høyere enn i befolkningen for øvrig. I aldersgruppen 30-49 år mottar 10 prosent av de enslige enten bostøtte eller sosialhjelp, mot 5 prosent i befolkningen. Det er spesielt de yngre enslige (under 50 år) som mottar sosialhjelp. De eldre enslige mottar derimot ikke oftere sosialhjelp enn resten av befolkningen.

Sett på bakgrunn av lavere inntekt blant unge enslige og relativt store inntektsforskjeller, er det heller ikke overraskende at gjeldsbelastningen er stor. Nesten 20 prosent av de unge enslige har en gjeld som er tre ganger større enn inntekten. 14 prosent av befolkningen har det samme.

Noen av disse inntektsforskjellene kan trolig forklares ved at utdanningsnivået blant enslige er noe lavere enn i befolkningen. I 2009 hadde 24 prosent av dem mellom 30 og 49 år lav utdanning, mens 26 prosent av enslige mellom 30 og 49 år hadde lav utdanning. Andelen i befolkningen med lav utdanning er på 21 prosent.

Konklusjon
Hva sier disse tallene oss? At enslige som gruppe er så heterogen at det ikke er mulig å utvikle en egen økonomisk politikk ovenfor denne gruppen? Nei – tvert om. Gitt det faktum at enslige relativt sett betaler mer for viktige offentlige tjenester enn større hushold, at boligmarkedet er rettet mot flerinntektshushold og at mange enslige har svakere levekår enn befolkningen for øvrig, er det ingen grunn til at enslige ikke skal kreve at skatte- og avgiftssystemet tar hensyn til den særegne situasjonen enslige befinner seg i.

Ensliges Landsforbund, Postboks 6676 Rodeløkka, 0502 Oslo
Telefon 22 09 17 10. Telefaks 22 71 03 74. E-post: post@ensliges.no
rsswww.ensliges.no/rss