Det er en menneskerett å ha et sted å bo

Det er en menneskerett å ha et sted å boNorge har forpliktet seg til å følge internasjonale menneskerettskonvensjoner når det gjelder befolkningens rett til bolig. Alle land må sørge for lovgivning og praksis som gir vern mot diskriminering på boligmarkedet. Foreløpig har ingen individuelle klagesaker blitt ført, så man har ikke avklart nøyaktig hvor langt statens forpliktelser gjelder.

Her følger en uttalelse fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter i forbindelse med åpen høring om ny boligsosial strategi 20. august 2013.Kristin Høgdahl, fungerende leder Nasjonal institusjon

Johannes F. Nilsen, seniorkonsulent (bildet)

Norsk senter for menneskerettigheter har inntil videre status som Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter i henhold til kongelig resolusjon av 21. September 2001. Dette gir senteret en formell rolle i overvåkningen av menneskerettighetene nasjonalt i henhold til FNs såkalte Parisprinsipper. Som nasjonal institusjon for menneskerettigheter skal senteret bidra til større bevissthet om og bedre oppfyllelse av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene i Norge. Senteret skal videre ha en rådgivende funksjon overfor myndigheter og organisasjoner.

Nasjonal institusjon ønsker regjeringens varslede lansering av en ny boligsosial strategi velkommen, og takker for muligheten til å fremme innspill.

1) Norges menneskerettslige forpliktelser til å sikre befolkningen et adekvat botilbud

Norge har forpliktet seg til å ivareta befolkningens rett til bolig gjennom vedtakelsen av internasjonale menneskerettighets-konvensjoner. Disse forpliktelsene følger hovedsaklig av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, (heretter ØSK ) artikkel 11, der retten til en adekvat bolig inngår som et element i retten til en tilfredsstillende levestandard. Videre inneholder Den europeiske sosialpakten artikkel 31 egne bestemmelser om retten til bolig. Begge disse traktatene er folkerettslig bindende for Norge, og har egne ekspertkomiteer som overvåker gjennomføringen av rettighetene og avgir tolkningsuttalelser. Etter menneskerettsloven § 3 skal rettighetene i ØSK dessuten ha forrang fremfor annen lovgivning ved motstrid.

ØSK komiteen har tolket retten til en adekvat bolig under ØSK artikkel 11 slik at statene blant annet må iverksette lovgivning mot vilkårlige utkastelser, at boligen skal ha en adekvat kvalitet og det må være tilgjengelige tjenester og infrastruktur i boligens nærhet (ØSK-komiteens generelle kommentarer nr. 4 og 7) Videre må forholdet mellom inntekter og bo utgifter ikke true oppfyllelsen av andre basisbehov, og det må tas særlig hensyn til vanskeligstilte gruppers behov. Lest i sammenheng med ØSK artikkel 2 er norske myndigheter forpliktet til å realisere denne rettigheten gradvis til den er oppfylt fullt ut, uten diskriminering av noe slag (Årbok om menneskerettigheter i Norge 2012 s. 55-56) Statens forpliktelser tolkes som relative i den forstand at realiseringen må bero på statens utviklingsnivå, men statene har likevel en plikt til å iverksette konkrete tiltak som er egnet til å nå målet om full realisering. Gjennomføringen skal skje med alle egnede midler, og da særlig med lovgivnings-tiltak.

Forpliktelsene som påligger statene er av ulik karakter, og kan beskrives i en tredeling. Staten har forpliktelser til å respektere, beskytte og oppfylle retten til bolig. Plikten til å respektere innebærer at statene ikke må gripe inn i individers rett til bolig på en uforholdsmessig måte, for eksempel gjennom vilkårlige utkastelser. Plikten til å beskytte betyr blant annet at statene må sørge for lovgivning som gir vern mot diskriminering på boligmarkedet. Plikten til å oppfylle forstås slik at statene til en viss grad må sørge for positiv oppfyllelse av befolkningens boligbehov, for eksempel gjennom tilskudd for å dekke høye boutgifter eller sikre tilgang til boliger for vanskeligstilte. Implisitt i dette ligger også at det er tale om grader av forpliktelser for statene, der sørlig omfanget av statens positive forpliktelser må anses som uavklart.

Samtidig har ØSK -komiteen understreket at det for alle konvensjonsrettighetene er tale om en hard kjerne som gir krav på positiv oppfyllelse av viss minstekrav. Det er ikke nærmere definert hvilke minstekrav som gjelder for retten til bolig. Samlet sett kan komiteens praksis indikere at statene som et minimum har plikt til å sikre bostedsløse tilgang til midlertidig bolig som oppfyller visse minstekrav. I praksis må det likevel anses som uavklart nøyaktig hvor langt statens forpliktelser rekker. Dette skyldes blant annet at ØSK-komiteen enda ikke har hatt anledning til å vurdere slike spørsmål i en individuell klagesak. Gjennom en tilleggsprotokoll til ØSK er det nå etablert en individuell klagemekanisme, men denne er foreløpig ikke tilrådt av norske myndigheter (Årbok om menneskerettigheter i Norge 2012 s. 55- 56)

1.2 Sosialpakten artikkel 31

ØSKs krav må videre suppleres med Sosialpaktens artikkel 31, som forplikter norske myndigheter til å treffe tiltak for “å fremme adgang til bolig med en tilstrekkelig standard” (§1), “å hindre og redusere hjemløshet med sikte på å fjerne den gradvis”

(§ 2), og til ”å gjøre prisen på bolig tilgjengelig for dem som mangler tilstrekkelige ressurser”( § 3) Videre må artikkel 31 leses i sammenheng med Sosialpaktens artikkel E, som inneholder et diskrimineringsforbud.

Under Sosialpakten eksisterer det en rikholdig tolkningspraksis fra Sosialkomiteen (M. Mikkola, Social Human Rights in Europe (2010) s. 338 og J. Hohmann, The Right to Housing - Law, Consepts, Possibilities (2013) s. 49 flg.

Sosialkomiteen har behandlet en rekke klagesaker om retten til bolig for vanskeligstilte grupper, og slik bidratt til økt forståelse om innholdet i statens forpliktelser. I denne sammenhengen er det særlig relevant at komiteen har holdt stater ansvarlig for mangelfulle boligtiltak når det gjelder vanskeligstilte grupper.

Sosialtrettskomiteen anerkjenner at sosialpakten ikke er et verktøy for koordinering av sosialpolitikk, og at mennesker selv har det primære ansvaret for å skaffe seg en bolig. Statene tilstås derfor en bred skjønnsmargin med hensyn til hvilke tiltak som skal tas i bruk for å sikre en effektiv gjennomføring av retten til bolig for vanskeligstilte. Videre har komiteen erkjent at retten til bolig er kompleks og kostnadskrevende å oppfylle. Komiteen krever imidlertid at statene må iverksette tiltak som gjør det mulig å realisere retten til bolig innen rimelig tid, med målbar fremgang og i en utstrekning som er i overensstemmelse med statens tilgjengelige ressurser og utviklingsnivå (Autism-Europa v France, Collective complaint 13/2002, avsnitt 53).

Det avgjørende er ifølge komiteen at de boligsosiale tiltak statene iverksetter er effektive i praksis - et stort antall planer og tiltak over mange år er ikke nok i seg selv. Som eksempel kan det vises til klagesaken FRANTSIA mot Frankrike, der det ble foretatt en omfattende vurdering av hvordan den statlige boligpolitikken virket inn på vanskeligstilte gruppers boligsituasjon. Myndighetene hadde i denne saken iverksatt en rekke tiltak og frigjort betydelige midler for å bedre boligsituasjonen. Til tross for dette fant Sosialrettkomiteen at artikkel 31 om rett til bolig var brutt på flere punkter. Blant annet fant komiteen at franske myndigheter var ansvarlig for det utilstrekkelige antallet sosiale boliger som fantes tilgjengelig for lavinntektsgrupper.

1.3 Samlet om statens forpliktelser

Redegjørelsen over viser at norske myndigheter er forpliktet til å iverksette effektive tiltak for å sikre tilgjengelige boliger av en tilfredsstillende standard for vanskeligstilte med få ressurser. De statlige tiltakene må være realiserbare innen rimelig tid, med målbar fremgang og med alle tilgjengelige ressurser. Verken ØSK- komiteen eller Sosialrettkomiteen tar normalt stilling til hva slags tiltak som skal benyttes; det sentrale er de faktiske effektene av de virkemidlene som er valgt. Sosialrettkomiteen har i konkrete saker gått noe lenger, og krevd at statene skal yte en form for direkte støtte til de fattigste, enten ved å skaffe til veie ikke - kommersielle boliger eller ved å yte inntektsstøtte.

Det er imidlertid viktig å understreke at menneskerettighetene likevel ikke kan sies å oppstille noe krav om at nasjonal lovgivning gir individer et rettskrav på en varig bolig. En annen sak er at lovgivningstiltak er et særlig anbefalt gjennomføringstiltak i henhold til ØSK artikkel 2.

Ensliges Landsforbund, Postboks 6676 Rodeløkka, 0502 Oslo
Telefon 22 09 17 10. Telefaks 22 71 03 74. E-post: post@ensliges.no
rsswww.ensliges.no/rss