Betale for forbruk er mest rettferdig

Betaler enslige bare for det de bruker?

Av utredningssjef Dag Refling, Huseiernes Landsforbund

 

Det høres både bra og riktig ut at hver og en skal betale gebyr for det vannet de bruker, men ikke for mer. Da vil det stimuleres til sparing av vann, og gebyrene er i tråd med prinsippet om at forurenseren skal betale. Betaling for avløp foretas nemlig etter prinsippet om at vann inn er lik vann ut. Rettferdig skal det være, og ingen bør sitte igjen med følelsen av å betale for andre.

 

Loven er slik at det skal betales etter forbruk enten det beregnes eller måles med vannmåler. Det eneste som kommer i tillegg, er et fastledd. Tjenesten er basert på selvkost. Betyr det at enslige som bruker lite vann, bare betaler for det de bruker? Ikke hvis de bor romslig og får forbruket sitt beregnet deretter. Hvis det beregnede forbruket er større enn det faktiske, kan man kreve å betale for faktisk forbruk målt med vannmåler. Det gjelder for eksempel enslige som bor i store hus. Men så kommer den vanskelige virkeligheten.

 

Den vanskelige virkeligheten.

Kommunen kan ikke kreve mer i vanngebyr enn det koster dem å levere vannet, men det gjelder for alle abonnenter samlet enten det er husholdninger, industri eller idrettsanlegg. Kommunen kan gå ganske langt i å forfordele gebyrbyrdene mellom grupper av abonnenter etter hva de mener er best. Noen steder slipper hytteeiere for billig unna, andre steder næringslivet. Husholdningene betaler sjelden for lite for seg, og kanskje særlig små husholdninger i blokkbebyggelse. De er rimelige å betjene men betaler ofte en god brorpart av de faktiske kostnadene de belaster en kommune med. En av grunnene er at hver og en av dem betaler fastledd som kan være ganske høyt mange steder selv om bygningen bare er forsynt med et vannrør inn i huset.

 

Det vanskelige fastleddet

Hvor stort bør fastleddet være? I følge økonomisk teori vil et fastledd som settes lik de kostnadene kommunen har for å administrere en ekstra abonnent, være enkelt å håndtere. Rettferdig også, vil mange si. Med en slik størrelse på fastleddet spiller det ingen rolle for vannverket om de tar betalt pr. eiendom, pr. boenhet eller pr. bedrift eller hva det skulle være. Folk kan da velge selv hvor mange målere eller abonnement de vil ha, og alle betaler for det administrative merarbeidet kommunen har. 

 

Nei, vil noen kommuner si, vi har så mange hytter med vann og avløp. De har lange og kostbare ledningsstrekk men bruker nesten ikke vann i det hele tatt. Hvis vi ikke har høye fastledd slipper hytteeierne unna og sender regningen til de fastboende.

 

Hvis fastleddet er for lite, vil næringsmiddelindustrien klage. De har gjerne et eneste abonnement og ofte enorme forbruk. Hvis kommunens inntekter ikke skal komme fra fastledd, men bare tas inn gjennom forbruksleddet, vil prisen pr. kubikkmeter vann øke voldsomt. Da blir vi så hardt og urettferdig belastet sier industrien, at det truer driften. Vi får ikke engang volumrabatt, vil de si. Det er jo vanlig ellers.

 

Nå har en dom om fastleddet kommet fra Stavanger. Kommunen kan nå la fastleddet variere med abonnentens areal, sier retten. De med stort areal kan dermed betale mer enn de med lite areal. Problemet er at det er det samme som å si at fastleddet beregnes på samme måte om et stipulert forbruk, altså etter areal. Da kunne man like gjerne sette fastleddet til 0 og drive som før. Dette blir etter mitt skjønn meningsløst. Det gjør i alle fall ikke vann og avløpsgebyrene enklere å forstå.

 

De vanskelige vannmålerne

De som bruker lite vann men må betale for mye, kan kreve å betale for sitt faktiske forbruk målt med vannmåler. Hadde det enda vært så vel at det løste problemet. For å betale for faktisk bruk, må man installere vannmåler. Den koster omkring 3000 kroner. I tillegg vil kommunen kreve årlig målerleie. I den dyreste kommunen, Oslo, er den på mer enn 1700 kroner årlig. Med slike ekstrakostnader vil det neppe lønne seg for noen å skifte. Det må også legges til at Oslo er av de rimeligste gebyrkommunene i landet. Andre kommuner pålegger sine abonnenter å installere vannmåler, noen har gjort det så dyrt å la det være at folk setter dem inn, mens Oslo altså priser dem høyt for å stanse utbredelsen av vannmålere.

 

Konklusjonen er enkel og vanskelig. Man må undersøke konkret i hver enkelt kommune hva som vil lønne seg. Ta også med at det er en liten jobb med å lese av vannmålere og at selv en liten lekkasje slik som et rennende toalett, kan føre til svært store gebyrregninger.

 

De umulige boenhetene

Kommunen kan velge om de vil ta gebyr for hver eiendom eller for hver boenhet. De som er så uheldige å ha en ekstra boenhet i kjelleren, kan da få dobbelt opp med gebyrer. Et av våre medlemmer var en enslig dame med eget hus innredet med fire leieboere. Hun fikk fem gebyrsett av alt. Naboen hadde likt hus, men var en barnerik familie på nesten ti personer. De slapp med et gebyr fordi det bare var en boenhet i huset. På den annen side består et borettslag av en eneste eiendom, men med mange boenheter. Bør de slippe med bare ett fastledd?

 

Spørsmålet om å ta gebyr for hver boenhet kan ligne på en skatt på utleie eller en ”straff” for dem som bor romslig. For kommunen blir det flere abonnenter å fordele gebyrene på, og dermed lavere gebyr pr abonnent. Det ser i det minste bedre ut på papiret.

 

Var det bedre før?

Ikke var det bedre før heller. Da måtte man betale for et såkalt minimumsforbruk. Hvis man hadde satt dette til det en person bruket i løpet av et år burde ingen hatt grunn til å klage, men så enkelt var det ikke. På det verste hadde en kommune i øst-Finnmark et minimumsforbruk på 400 kubikkmeter i året (som minimumsforbruk). Det vil normalt tilsi et årsforbruk for hele 8 personer!

 

Hva var bakgrunnen for dette? Ville kommunestyret la barnerike hushold slippe rimelig mot at enslige fikk regningen? Nei, det var ikke debattert. Det som skjedde, var at kommunen påla næringslivet å betale etter faktisk forbruk målt med vannmåler og nektet husholdningene å bruke vannmåler. Resultatet var at prisen per kubikkmeter gikk ned slik at næringslivet slapp billig unna. Husholdningene fikk regningen enten de besto av få eller mange mennesker ved at de betalte for enormt mye større volumer enn de brukte mens næringslivet slapp unna med det de faktisk brukte.

 

Det er ikke lett å si akkurat hva som er mest rettferdig. Det vil nok avhenge av øynene som ser. Uansett hvilke løsninger og prinsipper man legger til grunn, er det i alle fall et basiskrav at ingen skal betale for mer enn en persons årlige forbruk hvis de ikke bruker mer. Det har Huseiernes Landsforbund alltid satt som et minimumskrav til kommunale gebyrregulativer. Så enkelt og så vanskelig bør det gjøres. Jeg tror at vi langt på vei er på lag med Ensliges Landsforbund og dets medlemmer i denne saken.

 

 

Faktaramme:

 

Dyreste og billigste kommunale gebyrer for vann og avløp pr. kubikkmeter og målerleie pr. år for de som har vannmåler. Kroner 2011. Kilde: Huseiernes Landsforbund 

 

 

vann

avløp

                       Målerleie

Høyeste pris

38,75

41,63

1760

Laveste pris

1,80

1,89

38

Gjennomsnitt

13,52

16,30

359

 

 

Ensliges Landsforbund, Postboks 6676 Rodeløkka, 0502 Oslo
Telefon 22 09 17 10. Telefaks 22 71 03 74. E-post: post@ensliges.no
rsswww.ensliges.no/rss