Endring i forskrift fra 2008

Lavere skatt som kompensasjon for merutgiftene ved å bo alene.

Les forskrift

stortinget.jpgEnsliges Landsforbund jobber for at aleneboende må få et skattefradrag som kompensasjon for de merutgifter som enehusholdningen har i forhold til andre samfunnsgrupper, som for eksempel par uten barn.

I 1994 vedtok Stortinget å ta opp saken om skattefradrag for aleneboende, etter påtrykk fra Ensliges Landsforbund. Som en følge av dette tok regjeringen opp spørsmålet i Revidert nasjonalbudsjett for 1996 hvor den drøftet énpersons-husholdningers økonomi og forbruksutgifter.

"Selv om det er merutgifter ved å bo alene sammenlignet med å bo i fellesskap med andre, trenger ikke dette i seg selv være et argument for å gi særskilte skattemessige fordeler til aleneboende. Utviklingen i retning av bedre økonomiske forutsetninger for å bo alene, har bidratt til at stadig flere velger å bo alene. Denne valgfriheten må i hovedsak betraktes som en velferdsøkning. Enslige velger også oftere enn befolkningen ellers å bo i større byer der boutgiftene er høyere enn i områder med lavere befolkningstetthet." (Sitat fra Revidert nasjonalbudsjett 1996, side 95).

Holder ikke mål

Ensliges Landsforbund mener at dette er en beskrivelse som ikke holder mål.

For det første er det å være enslig eller aleneboer ikke nødvendigvis noe man velger sånn uten videre. Det kan være mange og varierte grunner for å være enslig eller aleneboer. Det er faktisk noe som bare faller seg sånn, om ikke for hele livet, så i perioder av livet. Man kan ikke bare spleise folk sammen heller og si: "Vær så god, bo sammen!". Det synes helt urimelig og unaturlig.

For det andre er det nødvendigvis ikke slik at valgfriheten til å bo alene representerer en velferdsøkning, slik det insinueres i sitatet over. Det er imidlertid et faktum at enslige og aleneboende tvert imot har sakket akterut i velferdsutviklingen de siste par tiår, sammenlignet med parfamilien.

For det tredje: At enslige i større grad enn befolkningen ellers velger å bo i byer er mer en antakelse eller gjetning enn et dokumentert faktum. Det er imidlertid velkjent at det foregår en generell forflytning av befolkningen fra distriktene til byene. Denne tilstrømmingen til byene skyldes mange og delvis kompliserte forhold. De enkleste forklaringsgrunner er at det er i byene hvor arbeidsplasser kreeres og hvor man finner et mest mulig variert og mangfoldig tilbud av varer, tjenester, aktiviteter og arrangementer. Det er imidlertid også slik at en del par eller familiesammensetninger med barn ikke ønsker å bo i de mest trafikkerte områder i byene, men heller søker ut til randsonene eller enda lenger unna. Dette er forståelig nok mer naturlig for dem enn for enslige og aleneboende som ikke har barn å ta hensyn til. Forøvrig synes det i denne sammenheng også på sin plass å minne om at det faktisk er ganske mange voksne som lever og bor alene, og som har forsørgeransvar for et eller flere barn, eller som har de boende hos seg i helger og lignende. Hva med de? Søker de helst til by eller land? Dette illustrerer at bildet ikke er så enkelt som man kan få inntrykk av i sitatet fra Revidert nasjonalbudsjett.

Ensliges Landsforbund har siden behandlingen i Stortinget 1996/97 fortsatt arbeidet med å påvirke politikerne mot en mer rettferdig fordelingspolitikk, blant annet ved å gi en reduksjon i skatt som kompensasjon for de merutgifter en har ved å bo og leve alene.

Skattefradrag for enslige står høyt på listen over dagsaktuelle saker som EL vil fortsette å arbeidemed! 

Ulike talsmenn for fattig-Norge har lenge kjempet for statlig minstenorm på sosialhjelp. SV har støttet kravet, og nå er Sp. på glid i samme retning.

Les mer

Ensliges Landsforbund, Postboks 6676 Rodeløkka, 0502 Oslo
Telefon 22 09 17 10. Telefaks 22 71 03 74. E-post: post@ensliges.no
rsswww.ensliges.no/rss